(Trønderdebatt)

I anledning tiårsmarkeringen av 22. juli i fjor ordnet AUF en vegg i sine kontorer i Folkets Hus i Trondheim, med portretter av de åtte trønderske AUF-erne som ble henrettet i terrorangrepet. Jeg så veggen første gang da jeg var innom der i fjor sommer, en gang i juni. Fylkesleder i AUF Emilie Græsli viste meg bildene, og fortalte litt om hver av dem som ble drept.

Græsli fylte elleve det året Regjeringskvartalet og Utøya ble angrepet. Hun var et barn, og da det hendte kan hun umulig ha vært i stand til å fullt ut ta inn over seg hva det var som skjedde. Under tiårsmarkeringen for 22. juli i fjor sommer var hun blitt en av dem som forvaltet minnet om det som hendte.

Det er litt av et ansvar å få. En veldig stor oppgave, som krever å tørre å bruke veldig store ord for et publikum som kun tidvis har vært lyttende.

Mens fylkeslederen i AUF viste fram portrettene, var det umulig å ikke se på bildene som fastfryst i tid. I år er alle elleve år eldre enn den gang, alle andre enn de som ble drept.

Aleksander Aas Eriksen fra Stjørdal vil alltid være seksten år. I år skulle han vært tjuesju. Hvor ville han vært i dag? Han gikk helse- og sosialfag ved Ole Vig videregående skole og hadde kanskje jobbet i helsevesenet nå. Kanskje hadde han vært aktiv i det lokale Ap-laget – eller kanskje hadde han fortsatt vært AUF-er. Kanskje hadde han fortsatt engasjementet sitt i Røde Kors. Vi får aldri vite, for han ble aldri mer enn seksten år gammel, og vil heller aldri bli det.

Lene Maria Bergum, som var nitten år da hun ble drept, skulle startet i sommerjobb i Namdalsavisa uka etter AUFs sommerleir i 2011. Slik ble det aldri. Kanskje hadde hun vært i Namdalsavisa fortsatt. Kanskje hun ville endt opp med å gjøre noe helt annet, et helt annet sted. Etter hvert som 22. juli gradvis går fra å være noe i det ganske nære minnet vårt, til å bli «lenge siden», trer alt som skulle – og kunne – vært, mer og mer tydelig fram. 77 liv skulle gått sin gang – de aller, aller fleste av dem hadde bare så vidt rukket å begynne. For elleve år siden sørget jeg over de unge livene som gikk tapt. Men etter hvert som årene har gått, tenker jeg mer og mer på livene som skulle vært levd.

Den eneste blant de drepte fra Trøndelag jeg kjente godt, var Christopher Perreau fra Malvik. Han var året yngre enn meg, var både populær, inkluderende, snål og morsom, men innimellom fikk han likevel et ufortjent stempel som noe av en unnasluntrer fordi han ofte forsvant fra Trondheim katedralskoles område så snart muligheten bød seg.

Men han gjorde ikke det for å drive dank, men for å samle inn penger til Norsk Folkehjelp, og verve medlemmer til AUF. Christopher var blant de beste til begge deler.

Dessuten var han en helt gudbenådet debattant, som gjorde vei i vellinga på de fleste skoler han besøkte i skolevalgene. I valgkampen i 2009 la Sosialistisk Ungdom i Trøndelag opp en kompleks avledningsplan bare for å forvirre Christopher og AUF slik at han ikke skulle kunne vite hvem fra SU han kom til å møte til debatt. Skoledebatter er et sirkus, et slags beist det nesten er umulig å kontrollere. Christopher elsket det. I min siste skoledebatt, på nettopp Katta i 2009, var det Christopher som representerte AUF. Jeg er ikke sikker, men jeg tror også det ble hans siste skoledebatt.

For utallige familiemedlemmer, venner og mange, mange flere utgjør 22. juli et tidsskille, som deler livene våre i to. En slags avgrunn. Slik er det i alle fall for meg. Sommeren 2011, før 22. juli, kan jeg ikke huske å ha vært oppriktig bekymret for noe som helst. Når jeg husker tiden før 22. juli, kjennes det litt som et annet liv, et annet sted.

Men hvordan vi forstår og snakker om 22. juli er i bevegelse. Heldigvis. Det er vanskelig å si hva som er årsak og hva som er virkning, når vi elleve år senere prøver å forstå hva som har forandret seg. Vi har et mer sobert og alvorstungt ordskifte om trusselen fra ytre høyre – både den brede og omfattende trusselen mot demokratiet, og den skarpe trusselen om vold. Men det kan nok like gjerne skyldes at ytre høyres makt og påvirkning har tiltatt voldsomt i årene siden terroren.

I den første tiden etter 22. juli var det jo ikke slik. Av mange ble det ansett som direkte ufint å mene at terroren burde påvirke analysene og ordskiftet om innvandring og kulturkamp. Først i fjor – ni år etter at terroristen ble dømt og funnet tilregnelig – mener jeg 22. juli fullt ut ble anerkjent som en politisk motivert terrorhandling som må forstås i en politisk ramme.

Det kom ikke av seg selv. Slik Emilie Græsli – og utallige andre ungdommer som var barn da terroren fant sted – måtte ta opp hansken så mange voksne skydde, måtte AUF-ere som selv overlevde terroren lede an i den offentlige debatten i fjor sommer. De måtte selv sette ord på hva 22. juli innebar for dem, og hvordan de opplevde årene som fulgte. Først da de samlet alt av krefter og nærmest ropte at de følte seg urettferdig behandlet, begynte storsamfunnet så smått å lytte.

Det tok ti år, og det er ikke noe å være særlig stolt av. Men noe løsnet til slutt, og dét er viktig for langt flere enn de som ble rammet 22. juli. Det har påvirket hvordan vi i dag forstår trusselen fra ekstremisme generelt og ytre høyre spesifikt – og det har bidratt til å få oss til å innse at politisk vold ikke er så uvanlig, ei heller her i Norge.

AUF har i årene etter 22. juli med dette gjort en innsats som styrker vår demokratiske beredskap.

I år er det en påfallende stillhet over markeringen. Noe av det skyldes kanskje at fjorårets markering, og til tider opprivende debatt, på et vis lukket det første kapittelet i vår bearbeidelse av 22. juli.

Men det skyldes nok også den litt ekle karakteristikken jeg ikke greier å la være å gi oss nordmenn – vår evne til å la være å snakke om kompliserte og vanskelige ting. Vår evne til å snu oss vekk, vår evne til å nekte å erkjenne det som er ubehagelig. Vi er mestere i det faget, som AUF har fått erfare.

Og også i fjor måtte Ap og AUF tåle smålige anklager fra politiske motstandere om å misbruke 22. juli politisk. Vi greier fortsatt ikke å fullføre en skikkelig, offentlig debatt om 22. juli uten bråk, uten usakligheter, og uten unnvikelser. Lenger har vi faktisk ikke kommet, fjorårets viktige rop fra AUF til tross.

Det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det, skrev Frode Grytten etter terroren. Det er sant, på flere vis. Med tiden møter kanskje færre opp til markeringene. Færre vil kanskje, etter hvert som tiden går, søke å trekke linjene fra ideologien bak terroren den dagen i 2011, til konspirasjonsteoriene som i dag truer med å overvinne hele land.

Og med tiden vil færre huske portrettbildene av de drepte på veggen til AUF i Trøndelag – av Aleksander, Lene Maria, Christopher, Emil, Sondre, Gizem, Snorre og Håkon. De som alltid blir i 2011.

Men AUF kan ikke bære 22. juli alene. At vi andre bidrar blir bare viktigere, hele tiden. Viktigst av alt: Fordi vi skylder dem det, og de vi mistet. Men også fordi AUF har tatt på seg jobben med å minne oss på noe viktig, noe vi aldri må glemme igjen.