Full seier for Statskog og Fjellstyret

NYE GRENSER:  Frostating lagmannsrett har fastslått nye og endelige grenser i Bjønnhifjellet i Roktdalen, i tråd med det Statskog og Snåsa fjellstyre etter hvert mente var riktig. Her er overingeniør Simon Norum i Nord-Trøndelag jordskifterett ute for å sette opp merker i terrenget.

NYE GRENSER: Frostating lagmannsrett har fastslått nye og endelige grenser i Bjønnhifjellet i Roktdalen, i tråd med det Statskog og Snåsa fjellstyre etter hvert mente var riktig. Her er overingeniør Simon Norum i Nord-Trøndelag jordskifterett ute for å sette opp merker i terrenget. Foto:

Statskog og Snåsa fjellstyret vant fram i ankesaka om hvem som eier hva i Bjønnhifjellet.

DEL

Dermed er tvisten endelig avgjort, og den siste tida har overingeniør Simon Norum vært ute felten og merka opp grensene.

Under behandlinga av grensetvisten i Nord-Trøndelag jordskifterett ble resultatet «uavgjort» mellom Statskog og Fjellstyret på den ene sida og de private grunneierne som var med på søksmålet.

Men i ankesaka som var oppe i Frostating lagmannsrett, ble det full seier til Statskog og Fjellstyret.

Statskog og Snåsa fjellstyre krevde erstatning for sakskostnader både i jordskifteretten og lagmannsretten fra de private. Men de fikk «bare» medhold i kostnaden i lagmannsretten.

Følgende grunneiere var med i tvistesaka: Hilde-Gunn Steinkjer Klevmo, Guri Moum Brede, Anette Klevmo Saur, Inger Lise Mediås Nyås, Jo Sturle Nyås, Arne Ivar Sandstad, Johan Kristian Utne Brede, Ole Bjørn Klevmo, Nikolai Einar Kjenstad, Ivar Strand, Nils Asbjørn Klev og Tor Marius Klev.

Grunneierne ble pålagt å betale 95.733 kroner til Statskog og 13 800 kroner til Fjellstyret.

– En part som har fått medhold fullt ut eller i det vesentligste, skal etter hovedregelen i tvisteloven få erstattet sine sakskostnader, påpekes det i dommen som var enstemmig.

Ved jordskifterettens behandling la Statskog og Snåsa fjellstyre ned påstand om at grensa skulle gå via unummerert punkt, varde. Grenselinja det ble nedlagt påstand om gikk derfor lenger nord enn matrikkelgrensa.

– Statskog og Snåsa fjellstyre har ikke vunnet saken fullt ut eller i det vesentligste. Selv om de fikk medhold i sin subsidiære påstand, er det så stor forskjell på denne og lagmannsrettens resultat at hver av partene må dekke egne sakskostnader for jordskifteretten, fastslo lagmannsretten.

Ved lagmannsrettens behandling fikk Statskog og Snåsa fjellstyre fullt medhold.

– De skal etter hovedregelen ha erstatning for sakskostnader fra de ankende parter. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som kan frita de ankende parter fra omkostningsansvaret, lyder konklusjonen.

De private er skuffet

De private grunneierne er naturlig misfornøyde med resultatet.

– Vi er overrasket og skuffet over dommen i lagmannsretten. Alle gamle kart viser de grensene vi har holdt oss til. Jeg hørte ikke om noe annet da jeg kjøpte gården i 1990.

Det er hardt å kjempe mot Staten, og jeg er skuffet over at Fjellstyret har kjørt så hardt på for å få nye grenser, grunneier sier Jo Sturle Nyås.

– Riktig resultat

Lagmannsrettens dom er her sammenfallende med det syn Statskog SF gjorde gjeldende under ankeforhandlingen. Statskog er av den oppfatning at resultatet er riktig, kommenterer advokat i statsforetaket, Øystein Sundnes. Han påpeker at saken primært omhandlet eiendomsgrensen mellom statsallmenning og private grunneiere.

På statsallmenning forvalter som kjent fjellstyret jakt og fiske.

– Dette dreier seg ikke om så store arealer. Det viktigste er at grensene nå er endelig fastsatt, sier daglig leder Vidar Formo i Snåsa fjellstyre.

Dokumenter fra 1795

I saka er det hentet fram gamle dokumenter og kart helt tilbake til 1795.

Innledningsvis i jordskifterettens behandling var både de private grunneierne og Statskog enige om at grensa gikk i rett linje fra Rossa elv over Tjønndalsklumpen. I løpet av arbeidet med grensesaken oppsto det tvist mellom partene. Etter nærmere undersøkelser kom Statskog til at deres første tolkning av grensebeskrivelsen fra 1795 var feil. Dette kom også lagmannsretten fram til.

– Etter å ha studert 1795-beskrivelsen, og holdt denne sammen med krokier (kartskisser, men ikke kart. red.anm.), kart og utskiftningsforretninger, er lagmannsretten overbevist om at grensa ikke følger en rett linje fra Rossa elv til Tjønndalsklumpen, slik grunneierne her påstår.

Dagens generasjon av grunneiere på gnr. 63–66 har en felles oppfatning om at grensa mot statsallmenningen går over Gåstjønnklompen og Tjønndalsklompen, og at deres eiendommer strekker seg helt opp til disse toppene.

Dersom de hadde undersøkt utskiftningskartene, ville de funnet ut at grensa for deres eiendommer, i alle fall for eierne på gårdsnummer 65 og 66 som har hatt utskiftning, ikke går så høyt til fjells.

Lagmannsretten vil bemerke at vilkårene for hevd eller alders tids bruk ikke foreligger. Grunneiernes oppfatning av hvor grensa går, har blitt lagt til grunn både ved utøvelse av jakt og beite. Et vilkår for hevd er god tro. En undersøkelse av det som er tinglyst på eiendommen, vil for de fleste eiendommene ha avklart hva de eier. Ved å studere de ulike utskiftningene, ville det i alle fall være naturlig å komme i tvil og undersøke nærmere. Vilkåret om god tro er ikke oppfylt, og anførselen om hevd kan etter dette ikke føre fram. Det samme gjelder alders tids bruk, som også forutsetter god tro for å vinne eiendomsrett, fastslår lagmannsretten.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken